Digitale platformer og tillit

I første del av Arne Krokans kurs om digital økonomi, teknologi, samfunn og mennesker, syntes jeg blant annet at praten om digitale plattformer var veldig interessant. Jeg synes det spennende å se på fremveksten av digitale plattformer i organisasjoner og hvilke både fordeler og utfordringer de kan bringe med seg.

Da slike plattformer ofte består av egenskaper som tidligere krevde fysisk arbeidskraft, deriblant timebooking og ulike betalingsløsninger, sier det seg selv at slike løsninger vil være både kostnadseffektive og tidsbesparende for både organisasjonen og forbrukeren. Det kan dermed lett tenkes at slike løsninger utelukkende tas imot med jubel, men som tidligere nevnt byr dem også på visse utfordringer hos enkelte.

I Krokans kurs trekkes det frem eksempler på it-systemer i helsevesenet, hvor kritikken har haglet fra brukerne da de ikke fungerer i samsvar med forventningene. Jeg synes dette er gode eksempler å vise til i det vi tar for oss et aspekt av digitale plattformer som jeg synes er veldig spennende, nemlig viktigheten av tillit hos forbrukeren.  

Overgangen til digitale plattformer krever i større grad enn tidligere en tillit til at ens ressurser, personlige data etc. vil forvaltes uten å misbrukes utenfor ens egen kontroll og uten at en har mulighet til å overvåke prosessene. Krokan siterer i sitt kurs Botsman 2017 (TRUSTSTACK) om tillit til nyvinninger. Et sitat jeg synes beskriver godt behovet for tillit i sammenheng med overgang til digitale plattformer, og som lyder som følger:

«We don’t want to use a new invention

until we understand it. That doesn’t

mean we need to understand how it

functions, but we need to grasp what it

can do and what it can give us.”

Et aspekt av tillitt til orginasjoner overrasket meg litt da jeg senere slo opp tillit i pensumboken «Nettverksøkonomi» av Arne Krokan. Nemlig en henvisning til Colemans «Foundation of Sosial Theory» (1990) som viser til hvorfor vi mennesker lettere bygger tillit til ulike institusjoner enn til våre egne venner. Årsaken til dette skal ifølge Coleman være at risikoen for at tilliten misbrukes til å utnytte ens sårbarhet oppleves større jo mer personlig relasjonen er.

Men hvilke typer tillit er det som i hovedsak kreves hos en organisasjon ved overgangen til digitale plattformer? Både kognitiv tillitt, tillit til en aktørs kompetanse, og affektiv tillit, en mer emosjonelt ladet tillit og følelse av at en aktør er til å stole på, vil nok kunne utgjøre en stor forskjell. Men hva hvis disse er motstridende? Ble vi utfordret med i Krokans kurs, og jeg ble sittende å tenke på om det finnes tilfeller hvor tillit kan oppstå til tross for manglede kognitiv eller affektiv tillit. Med dette i tankene var det interessant å lese saken i VG om Idar Volviks omsetning av det som angivelig skal være smittevernsutstyr med forfalskede sertifiseringer. Selv om det i denne saken ikke i hovedsak dreier seg om tillit til digitale plattformer, er den allikevel et godt eksempel på en motstridende kognitiv og affektiv tillit, og en potensiell konsekvens av dette.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *